Hobbybøker

3. juni 2008

Det svarte tårnet av P.D. James

Endelig satt hun skjelvende på det øverste trinnet og pustet ut, klemte så hardt om trappestolpen at treverket dirret og kikket ned i gangen under seg. Det var da den kappkledde skikkelsen dukket opp av ingenting. Det lød ingen advarende fottrinn, ingen hoste, ingen åndedrag. I det ene øyeblikket var gangen tom. I det neste hadde en skikkelse hyllet i brun kutte - med bøyd hode og hetten trukket frem over ansiktet - beveget seg raskt og lydløst under henne og forsvunnet innover korridoren.

DSC00576.jpg


Originaltittel: The Black Tower
Forfatter: P.D. James
Sjanger: krim, mord, politietterforsker
Antall sider: 319
Utgitt: 1975
Lesetid: 6 dager

Endelig satt hun skjelvende på det øverste trinnet og pustet ut, klemte så hardt om trappestolpen at treverket dirret og kikket ned i gangen under seg. Det var da den kappkledde skikkelsen dukket opp av ingenting. Det lød ingen advarende fottrinn, ingen hoste, ingen åndedrag. I det ene øyeblikket var gangen tom. I det neste hadde en skikkelse hyllet i brun kutte - med bøyd hode og hetten trukket frem over ansiktet - beveget seg raskt og lydløst under henne og forsvunnet innover korridoren.

Bakpå: Politiinnspektør Adam Dalgliesh er i ferd med å komme seg etter en svært alvorlig sykdom da en gammel familievenn, fader Baddeley, ber ham om hjelp. Baddeley er en prest ved Toynton Grange, et privathjem for funksjonshemmede.
Da Dalgliesh ankommer hjemmet, får han vite at vennen døde bare noen dager i forveien. I sitt testamente har han etterlatt pengene sine til Toynton Grange og bøkene sine til Dalgliesh. Dalgliesh oppdager at prestens skrivebord er brutt opp og at dagboken hans er forsvunnet. Han begynner å gå stedet etter i sømmene, og kommer over det ene mistenkelige dødsfallet etter det andre.

“Det svarte tårnet er et mesterverk”
London Sunday Times

“Dalglish i krise i en utsøkt kriminalintrige”
Kurt Hanssen, Dagbladet

“P.D. James kan kunsten å skape stemning og sære figurer”
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende


Handling: Det mørke tårnet er som sagt en bok skrevet i den typiske, klassiske, engelske miljøet, alla Agatha Christie stil. Om en etterforsker som i begynnelsen av boka får en feildiagnose. Han er alvorlig syk, men det viser seg at han ikke har kreft likevel som legene hadde fryktet. Selv om Dalgliesh er litt dårlig etter å ha blitt skrevet ut av sykehuset, velger han likevel å dra til institusjonen på landet, som tilhører Fader Badderley. Tilbringe der noen dager og se en venn han ikke har kjent på mange, mange år, dessuten kan han ikke takke nei til invitasjonen. Men i det han kommer dit, får han vite at Fader Badderley døde av hjerteinfarkt for ikke lenge siden. Dalgliesh har blitt lovet boksamlingen hans og han bestemmer seg for å bli der noen dager for å sortere disse bøkene.

Ettertanke: Denne var Den Norske Bokklubbens månedsbok forrige måned. Jeg ville ha den og gledet meg til å få den i postkassen. Hadde aldri lest noe av P.D. James før, bare hørt navnet. Og alltid av en eller annen grunn trodd det var mann, helt til jeg så bilde av henne inne i boka. Hun er en gammel kvinne.
Grunnen til at jeg ville ha boka var at plottet hørtes svært dyster ut og interessant. Den gjorde meg nysgjerrig. Tenkte at det var en spennende klassiker jeg hadde gått glipp av, men jaggu tok jeg ikke feil. Jeg leste den, men ble uheldigvis ikke som jeg hadde forventet det.
Den var en smule spennende. Det var bare det at jeg følte meg ikke så fryktelig engasjert. Når jeg leser en bok, leser jeg den ut samme om den er spennende eller kjedelig. Jeg fullførte den, men kan ikke si at jeg ivret etter å hive meg over den igjen etter å ha tatt en pause fra den, derfor var jeg glad for at den ikke var særlig mye mer enn tre hundre sider. Det føltes ut som mer enn nok. Det var spennende det som skjedde, men det føltes ut som det var veldig lite som skjedde. Bare noen enkelte scener og resten var bare kjedelig møl bestående av kjedelige beskrivelse av landskapet. Hvordan bølgene rørte på seg og hvilken farge himmelen var. I bunn pg grunn var dette bunn i grunn kjedelig og skuffende. Jeg ble faktisk lettet da jeg ble ferdig med boka, noe jeg sjelden er. For som regel når jeg leser en bok, så blir jeg knyttet til den, av følelsen av at jeg syns den er god, spennende eller trist. Det svarte tårnet ga meg ingenting. Enste greia var at det var greit å ha noe å lese ute i sommersola hvis man ble lei av å sole sei. Men denne krimboka ga meg slettes ikke frysninger. Det er helt klart. Om jeg kommer til å lese bøker av P.D. James, tviler jeg sterkt på. Håper bare jeg ikke skremmer andre fra å lese bøkene hennes. Alle har jo forskjellig smak.

Terningkast: 2

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar