Mr. Stephens ignored my weighty contemplation of the nature
of memory and said, "To have never been in a funeral home, I don't
know if you are fortunate or not. The law of averages tends to catch
up with us all."
Noen forfatterskap er det enten eller med.
I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World som jeg likte overraskende godt og som jeg ofte tenker på, siden boka hadde mange undertoner. Senere leste jeg A Head Full of Ghosts som er meget populær, som jeg syntes bare var helt ok. Så hvordan gikk det med The Pallbearers Club?Søknadsfristen nærmer seg
The Pallbearers Club ble utgitt i 2022, og fikk en god del blandede tilbakemeldinger, noe som er helt forståelig. Sånn er det jo ofte med bøker. Denne boka er om Art Barbara. Tiden nærmer seg for å søke på college, og da er det viktig å gjøre aktiviteter utenfor skolen, som vil se godt ut på collegesøknaden. Han starter The Pallbearers Club i samarbeid med et begravelseshjem. På den måten blir han kjent med andre ungdommer, som melder seg på for å være med i klubben hans. De skal være kistebærere for mennesker som levde som hjemløse eller som ikke hadde noen nære.
Art vet veldig godt at han ikke er spesielt populær hverken på skolen eller ellers. Han sliter med kraftig akne og han har skoliose. Han skal gjennom en alvorlig operasjon på grunn av det, men det blir ikke før etter skoleavslutningen. Gjennom klubben blir han kjent med Mercy og de er rake motsetninger. I denne boka leser man fra Arts perspektiv fordi han har skrevet en memoar, og i margen er det annen skrift, fordi det er notater som Mercy tar mens hun leser det han har skrevet.
Dette er en sær bok om vennskap, sårbarhet, og hvem er denne Mercy, sånn egentlig?
Kryptisk horror
Hva slags horrorbok dette er, kan jeg ikke røpe da det er meningen at det skal være kryptisk og finne ut av det selv. Men dette er nok boka jeg liker minst av Tremblay så langt. Det ble for mye humor i stedet for horror, og jeg er ikke så altfor glad i humorbøker. Både teksten og forholdet mellom Art og Mercy ble alfor internt og som leser, følte jeg meg bare utenfor. Derfor ble dette svært tør og monoton lesing. Ble heller ikke spesielt begeistret over karakterene. Fikk ingen bånd til dem, og selv om Art har sine plager, og det er viktig å skrive om karakterer som sliter med sårbare ting, er ikke det alltid nok.
På grunn av humoren og at båndet mellom de to ble for internt, ble det vanskelig å føle seg engajsert i handlingen. Det var ingenting som skilte seg ut eller partier som var mer spennende å lese om. Det var som å lese i den samme duren hele veien. Ble også lei av hvor mye de snakket om musikk fra 80 - tallet i begynnelsen. Musikk fra en periode jeg også er glad i, men likevel ble også den biten masete og umorsom. Tremblay klarte ikke å dra meg inn i deres verden, selv om Art skrev om ting man kjente til.
The Pallbearers Club var dessverre en bok jeg fikk null forhold til og har ikke lest en så monoton bok siden Daphne av Josh Malerman som jeg leste tidligere i år. Rart hvordan man blir begeistret for en bok av en forfatter, og så bli lunken noen bøker senere.
(Bakpå):
"ANY NEW BOOK BY PAUL TREMBLAY MAKES ME SIT
UP STRAIGHT. PART OF THE JOY IS NOT KNOWING
WHAT TO EXPECT FROM EACH NEW STORY."
ADAM NEVILL, author of The Ritual and No One Gets Out Alive
1988- Art Barbara is a painfully awkward teenager, underweight,
acne-ridden, and bent crooked by scoliosis.Worse, he has no
extra credits to get him into college. So Art starts the Pallbearers´
Club, mourning for people with no one else to bury them, which
introduces him to Mercy Brown. Mercy is into bands, local history
and taking photos of the dead.
Decades later, Art writes his memoir to try and make sense of it
all, because nothing about Mercy is simple. Their friendship twists
and coils, captured in Polaroid snapshots and sweaty gigs and
inexplicable flashes of the parasite lurking in a folded jacket at night.
Because Art is writing, but Mercy is reading. And she thinks Art's
novel - this isn't a memoir - needs some work, and she's more than
happy to set the record straight. What if Art didn't get everything
right? Come on, Art, you can tell just one side of the story ...
"BOOKS CAN HAVE TEETH. A WHOLE MOUTHFUL OF THEM.
THE PALLBEARERS CLUB HAS A WHOLE LIFETIME OF THEM"
STEPHEN GRAHAM JONES, New York Times bestselling author of
The Only Good Indians
"TREMBLAYS MOST DAZZLING BOOK YET...
I WAS LEFT BREATHLESS"
CATRIONA WARD, bestselling author of
The Last House on Needless Street
Originaltittel: The Pallbearers Club
Forfatter(e): Paul Tremblay
Sjanger: Horror
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 282
Forlag: Titan Books
Norsk forlag: Ingen norsk utgivelse
Utgitt: 2022
Min utgave: 2022 (Pocket)
Lest: 08.08. - 19.08. 2023
Kilde: Fra min egen boksamling
Plot: 1 Det ble for tørt og uengasjerende. Selv om det er skrevet som en memoar fra hovedkarakterens perspektiv, ble det likevel noe selvoptatt.
Tittel: 4 En av grunnene til at jeg ble interessert i boka. Mørkt og interessant tittel.
Omslag: 2 Liker coveret til den innbundne utgaven. Denne er noe tam.
Baksidetekst: 4 Også en grunn at jeg valgte å lese boka. Den virket noe annereldes.
Skrivemåte: 1 Det ble for monotont og humoren hjalp ikke.
Favorittkarakter: Ingen som ble noen favoritt.
Persongalleri: 1 Ikke spesielt morsomme eller spennende, heller en smule selvopptatte.
Slutten: 1 Kunne ikke ha brydd meg mindre og var glad det endelig tok slutt. Ikke meningen å være så negativ.
Høydepunkt: Ny bok av Paul Tremblay. Baksideteksten og handlingen virker hemmelighetsfull.
Lavpunkt: En humor jeg ikke ser noe humor i, karakterer jeg ikke klarte å få bånd til og lite utvikling i handling.
Terningkast: 1
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2023
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar