Noen dager senere sitter Anton i personalrommet på bo-
og servicesenteret Sverdfisken. Så langt har han jobbet tre
økter her, men trives egentlig bedre med å gå på hjemme-
besøk til dem som bor ute i byen.
Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...
En populær bokMed dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.
Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?
I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?
Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.
En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.
(Bakpå):
"Hesteguttene er en intens leseropplevelse ..."
Stina Nylén, Göteborgs-Posten
1926: På et barnehjem i Tsjekkoslovakia trenes to unge gutter opp til å
bli turnere. For å unnslippe endeløse treningsøkter og harde avstraffelser
rømmer de og finner seg arbeid på et omreisende sirkus. I det liberale
Berlin begynner guttene å forstå hva de egentlig føler for hverandre,
samtidig som nazistene kommer til makten.
2014: Anton er nettopp ferdig med videregående. Han har fått seg jobb
i Stockholms hjemmetjeneste, der en av brukerne han møter er den tause
Alexander Kovac - en snart hundre år gammel mann som nekter å forlate
kjøkkenet sitt. I leiligheten hans finner Anton ikke bare gamle fotografier
av hester og sirkusartister, men også et brev fra Gestapo. Hva slags liv er
det egentlig den gamle mannen har levd?
Originaltittel: Hästpojkarna
Norsk tittel: Hesteguttene
Forfatter: Johan Ehn
Sjanger: Historisk roman
Målgruppe: Ungdom/unge voksne
Antall sider: 382
Forlag: Lilla Piratförlaget
Norsk forlag: Mangschou
Utgitt: 2019
Min utgave: 2021 (Innbundet)
Lest: 21. 08. - 29.08. 2021
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 2 Et godt plot i grunn, men hadde nok likt det bedre hvis det var skrevet av noen andre.
Omslag: 4 Noe stivt, men liker fargekombinasjonene og det har en viss mystikk.
Baksidetekst: 4 Grunnen til at jeg ville lese boka og det er viktig med litt historie.
Skrivemåte: 2 Det jeg kom minst overens med tror jeg. Jeg ble aldri helt dratt inn i boka, dessverre.
Favorittkarakter: Anton. Litt småmorsom og kanskje den mest levende karakteren.
Persongalleri: 2 Følte jeg ikke ble godt nok kjent med alle. Det ble ikke knyttet noen bånd.
Slutten: 4 Bedre enn resten av boka. Fra side 365, var nesten som å lese en helt annen bok som jeg fikk mer sansen for.
Høydepunkt: Godt og viktig tema og realt å lese noe annerledes.
Lavpunkt: Tungtrødd, lite utvikling og for åpenbart.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar