Rick strode through the meadow, the witchgrass and goldenrod so
thick he longed for a scythe to hack his way through. Fat, furry bees
lit on violet thistles, their subtle burr flaring as he passed. He wiped
sweat from his temple, gazed up at the sky. He'd written until three
in the morning and while he knew what he'd written was rough,
gruesome, bizarre even, he also suspected it was good.
En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.
Unge mennesker med en felles drømTi godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.
Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.
Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.
The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.
Bakpå:
Janz is emerging as one of the most
talented horror authors of his generation.'
Booklist
Ten writers are selected for a writing retreat
with the most celebrated author in the world.
The writers think they are signing up for a
chance at riches but they are really entering the
twistet imagination of a deranged genius - a
lethal contest pitting them against one another
in a struggle for their sanity and their lives.
Originaltittel: The Dark Game
Norsk tittel: Ingen norsk tittel foreløpig
Forfatter: Jonathan Janz
Sjanger: horror
Målgruppe: voksen
Antall sider: 352
Forlag: Flame Tree Press
Norsk forlag: Ingen norsk utgivelse i skrivende stund.
Utgitt: 2019
Min utgave: 2009 (Innbundet)
Lest: 28.07. - 05.08. 2020
Kilde: fra min egen boksamling
Plot: 2 Altfor mye om sex og lite tid på de gode scenene som kunne ha blitt virkelig uhyggelig.
Omslag: 4 En av grunnene til at jeg ville lese boka. Creepy, mystiske og herlige fargekombinasjoner og uhyggelig motiv.
Baksidetekst: 4 Også en god grunn til at jeg ble dratt mot boka. Et noe oppbrukt konsept, kanskje, men noen ganger er det det man trenger.
Skrivemåte: 2 Noe tregt og noen gjentakende hendelser. Men noen situasjoner var lovende for god uhygge, men alt i alt noe svakt i lengden.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut til å bli noen favoritt. De ble noe stereotypiske.
Persongalleri: 2 Det er litt spennende blanding, selv om de fleste er irriterende. Det blir noe tragikomisk over det hele.
Slutten: 3 På grensen til tåpelig.
Høydepunkt: Noen grøssende scener, men de blir for få. Liker også settingen at det hele skjer i og i nærheten av et herskapshus. Noe standaraktig, men blir ikke lei av herskapshus i horrorsjangeren.
Lavpunkt: Mye av det samme, lite utvikling når det gjelder karakterer og handling. Litt for mye fokus om intimitet istedet for horror.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar