"Hvordan går det egentlig?" spurte de. Alltid det samme spørsmålet. Innimellom tente vi et lys. Jeg trivdes plutselig ikke på skolen lenger.
Savna mamma.
Pappa.
Ruben.
Et nytt lys - ikke for Ruben.
Hvitt.
Teit.
Og sånn fortsatte det:
"Hvordan går det ... egentlig?"
Og siden Piraten aldri maste særlig på meg og dessuten alltid glemte å stille vekkerklokka, ble det til at jeg etter hvert trappa ned hele skolegangen.
Et skeptisk forhold som vokser i en tung tid.Det er ikke helt nødvendig å si at dette er en barnebok og at jeg ikke er helt i målgruppa, siden det er lett å se det både på bokomslag og baksidetekst. Men selv om boka ikke er rettet mot min målgruppe, synes jeg ikke det har så mye å si, for det har hendt seg jeg har likt både barnebøker og ungdomsbøker. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, for jeg er en nysgjerrig leser og liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.
En uventet og trist skjebne
Min venn, Piraten er en historie med både humor og alvor. Drømmedagen da André og foreldrene hans er på vei til Tusenfryd, forandres til et mareritt. De havner i en alvorlig bilulykke, og André mister begge foreldrene sine på tragisk vis. Selv kommer han så vidt helskinnet fra det. Etter en tung og tragisk tid føler han seg alene. Men siden han er såpass ung, kan han ikke bo alene. Han må flytte inn til en slektning som han ikke har hatt så mye kjennskap til, farens onkel, som blir Andrés grandonkel. Han har vært mye til havs og nærmest levd som en pirat. Han har noe klønete og håpløs, men med tiden kjenner André at han begynner å bli glad i denne rare, merkelige og morsomme slektningen. De begynner sakte, men sikkert å kjenne hverandre, selv om André blir på en måte den voksne av dem. Han følger med på ting, og han blir ordentlig bekymret da grandonkelen hans viser symptomer på at han er syk. Noe han selvfølgelig ikke innrømmer. André gir seg ikke og vil få ham til lege, hvor de får noen dårlige nyheter. Grandonkelen hans er en ekspert på å fortelle historier som skal være "sanne", og André kommer til å tenke på Båtsmann i Trinidad som kan kurere alt mulig som han har blitt fortalt om. Han forsøker å få grandonkelen til å pusse opp båten sammen slik at de kan dra til Trinidad for å gjøre ham frisk, men kan André virkelig stole på alle historiene som grandonkelen forteller?
Det ble en litt lang oppsummering, men grunnen til det er at jeg ikke kan si så mye om hva jeg synes om boka eller utdype ting så mye, for å ikke avsløre noe siden det er en kort bok. Det er en lettlest tekst med tungt tema og morsomme illustrasjoner. Forholdet mellom André og Piraten er annerledes, fargerikt og noe eksentrisk, men hva gjør vel det når de bryr seg om hverandre? Noen ganger kan alle en eller gang føle seg alene i verden, men som egentlig ikke er det likevel, og denne boka er et godt eksempel på det. Lære seg å stole på noen i en sårbar situasjon, og ikke glemme bruken av humor når ting ser håpløst og mørkt ut. Livet går videre selv om enkelte ting stopper opp.
Passer kanskje bra som god lesestund for hele familien
For oss voksne er dette en enkel bok og lett å gjette seg frem til slutten, men byr på underholdning og fin lesestund. Den vil nok gi mer til den rette målgruppa for unge lesere i barneskolealder, eller som en rolig familiestund. En fin bok å lese sammen med noen. Selv likte jeg karakterene bedre enn selve historien, for de var levende og er seg selv i enhver situasjon. De er ikke redd for å være seg selv. Alt i alt, en småhumoristisk historie som tar opp et viktig tema.
(Bakpå)
Da André mister begge foreldrene i en bilulykke, havner han hos farens onkel. Med lapp over øyet og alt for mye rom innabords, lyder onkelen bare kallenavnet piraten. Hvem som egentlig er den ansvarlige av de to er uklart.
En dag blir piraten syk og alt ser svart ut. På TRINIDAD bor Båtsmann, piratens bestekompis, og det sies at han har helbredende evner. André og piraten legger ut på sitt livs seilas der de må overvinne både monsterbølger og malstrømmer om de skal klare å nå målet.
Å få piraten frisk.
Min venn, Piraten er en helt særegen røverhistorie med fantastiske karakterer og skakk humor - perfekt for fans av Gummi-Tarzan.
Originaltittel: Min venn, Piraten
Forfatter(e): Ole Kristian Løyningog Ronny Haugeland (illustratør)
Sjanger: roman
Målgruppe: barn
Antall sider: 176
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 25.02. - 29.02. 2020
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 3 En fin blanding av humor, alvor og vittigheter.
Tittel: 3 Ikke en tittel jeg ville ha gått etter, vanligvis. Det passer godt til innholdet, men kanskje ikke et tema alle liker?
Omslag: 4 Fargerikt og sprekt.
Baksidetekst: 3 Litt rotete med tanke på valg av font, men tror det er kulere bruk av font for den rette målgruppen.
Skrivemåte: 4 Mye innlevelse og god blanding av håp, eventyr og alvorlig tema.
Persongalleri: 4 Tror jeg likte karakterene bedre enn historien. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og blir kjent med hvordan relasjonen utvikles.
Favorittkarakter: André. Det er lett å kjenne igjen i hvem som er til å stole på eller ikke, og prøve å gjøre det beste i en situasjon.
Slutten: 3 Litt enkelt for oss voksne og som forventet. Men tror barneskolealder blir mer overrasket.
Høydepunkt: Fargerike og noe eksentriske karakterer med mye liv i, som skiller seg ut i mengden.
Lavpunkt: Som nevnt en del ganger tidligere, blir det noe forutsigbart for oss voksne og da har en historie en tendens til å stivne litt underveis.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar