Jeg hadde aldri vært redd, men jeg hadde ofte hatt angst, og jeg hadde aldri vært trist, men jeg hadde ofte vært deppa. Jeg registrerte at jeg hadde angst igjen Og jeg måtte være deppa, for jeg kunne ofte våkne midt på dagen selv om jeg ikke hadde sovnet, og det hendte jeg fant en halvtom potetgullpose på bordet uten at jeg visste at jeg hadde åpnet den. En gang pep det da jeg gikk ut av en klesbutikk, dama sa hun skulle anmelde meg, men deretter så hun på meg og sa at jeg bare kunne gå.
Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?
Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?
Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.
Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.
Bakpå:
"Her. Borte. Her. Borte. Jeg så mødrene leke med ungene sine,
hendene foran øynene før de skjøv dem vekk. Ungene lo, de
trodde det var en lek."
Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der.
Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn.
Når moren ikke sover, gir hun datteren nye fedre. Én av dem viser Charlotte at noe annet og bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far.
Som tolvåring får Charlotte en far som ikke skiller seg mellom henne og moren. Etter hvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med ekstrem avstand både til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?
Rått og kraftfullt om oppvekst med en far for mye og en mor for lite.
Originaltittel: Kinderwhore
Forfatter(e): Maria Kjos Fonn
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 229
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Min utgave: 2018 (Innbundet)
Lest: 09.10. - 16.10. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 1 Viktig budskap og tema, men det er ikke alltid nok.
Tittel: 4 Passer godt til innholdet, og det vekker oppmerksomhet.
Omslag: 1 Småstilig og beskriver innholdet veldig godt, men litt for annerledes omslag enn det jeg liker. Ikke en av mine favoritter.
Baksidetekst: 5 Beksriver boka veldig bra.
Skrivemåte: 1 Slet veldig mye med skrivemåten. Til tross for viktig budskap og trist lesing, blir det veldig ensformig i lengden, og liker også mer flytende tekster.
Favorittkarakter: Ingen, dessverre.
Slutten: 3 Noe med det beste med boka. Ikke fordi den tok slutt, men kreativ slutt.
Høydepunkt: Tankevekkende slutt. Men tankevekkende slutt og viktig budskap er ikke alltid nok.
Lavpunkt: Klarte ikke helt å "koble" meg på boka og klarte heller ikke å skape et bånd til noen av karakterene.
Terningkast: 1
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar