- Jeg er ikke flink til ha det, sier gutten.
Farfars lepper slipper igjennom alle tennene når han smiler.
- Vi får mange sjanser til å øve. Du kommer til å bli flink til det. Nesten alle voksne mennesker går rundt i verden full av anger over et ha det som de skulle ønske de kunne få reise tilbake i tiden og si bedre. Vårt ha det behøver ikke å bli sånn, du kommer til å få sagt det helt til det blir perfekt. Og når det er perfekt, da rekker føttene dine ned til bakken, og jeg er i verdensrommet, og det finnes ingenting å være redd for.
Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.
Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.
Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.
Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.
En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.
Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...
Bakpå:
Noah og farfar sitter på en benk på et lite torg og snakker om matematikk og om livet. Alt er som vanlig, men samtidig er alt forandret, for torget blir mindre og mindre og farfar har stadig vanskeligere for å holde fast på minnene.
Gjennom små historier, fortalt med varme og humor, blir vi kjent med et menneske gjennom hans tre store kjærligheter: kona, sønnen og barnebarnet. Mens minnene sakte svinner, kjemper kjærligheten imot, og helt til siste slutt slåss han for å holde fast ved det viktigste: en hånd å holde i, latteren fra en liten gutt, duften av hyasinter.
Det er en liten fortelling om store redsler, om å sørge, om det uforståelige ved sykdommer som angriper hjernen og det ubarmhjertige i å bli tvunget til å si farvel til noen som fortsatt er her.
Originaltittel: Och varje morgon blir vägen hem längre och längre
Norsk tittel: Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre
Forfatter(e): Fredrik Backman
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 78
Forlag: Bokförlaget Forum
Norsk forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Min utgave: 2017 (Innbundet)
Lest: 14.12 -15.12. 2017
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 5 Tankevekkende, skrevet med god innsikt og forståelsesfullt.
Tittel: 5 Beskrivende til innholdet og veldig trist i grunn.
Omslag: 5 Vakkert, stemningsfullt og man får nesten lyst til å sitte på benken sammen med dem.
Baksidetekst: 3 Altfor lang med tanke på at boka er på bare 97 sider, dermed blir det nesten som en oppsummering av hele boka istedet for en baksidetekst.
Skrivemåte: 5 Like sterkt som vanlig. En forfatter jeg får mer og mer sansen for.
Favorittkarakter: .Farfaren. Man klarer ikke annet enn å synes synd på ham.
Slutten: 3 Ikke helt den type slutt jeg liker, men så har ikke rett til å forandre på det heller.
Høydepunkt: Forfatteren beskriver mye om et viktig tema på få sider. Han gir en større forståelse for hva folk med denne sykdommen gjennomgår.
Lavpunkt: Boka er for kort, men samtidig var den opprinnelig et blogginnlegg og hvis den
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2017
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar