Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som hamrer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jeg skulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulle ha truffet.
Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen ... vitner vil bli etterlyst i avisene ... det kommer på nyhetene ...
Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet, nikker når det virker naturlig.
Nok en bok som "prøver" å sjokkere.På tide å gå videre
Er det en ting jeg er lut lei av er det at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med Gone girl og Piken på toget. Jeg har ikke noe i mot at disse bøkene er likt av andre, men det var ikke noe for meg, til tross for at jeg liker psykologiske thrillere. Nesten alle psykologiske thrillere blir for tiden sammenlignet med disse to bøkene som om det nesten ikke eksisterer andre bøker, og synes heller ikke at Gone girl eller Piken på toget fortjener all oppmerksomheten de får. Det er bare det. Valgte å ta sjansen på denne boka til tross for disse sammenligningene. Jeg synes ikke den er så lik de andre to nevnte bøkene uansett og heldigvis ble ikke disse to bøkene nevnt på omslaget på denne boka, noe den skal ha ros for. Man får nesten lyst til å si: Gratulerer.
Men nok om det. I Jeg lar deg gå blir vi kjent med Jenna Gray på godt og vondt. En tragisk ulykke forandrer tilværelsen hennes totalt, og det er dessverre en ulykke hun må leve med resten av livet. Det var ikke hennes skyld, men likevel er skyldfølelsen stor. Og er det mulig å flykte fra fortiden? Hun gjør i hvert fall et forsøk ved å flytte fra Bristol til et øde sted i Wales. Der prøver hun å leve videre til tross for sorgen og tapet. Hun starter et nytt liv og skaffer seg nye rutiner, holder en lav profil. Det er nesten som om hun har avskåret seg fra omverdenen med vilje og det uten grunn, men mennesker reagerer på sorg på forskjellige måter. Det er ingen fasitsvar på hva som er det riktige å gjøre når man er i sorg og hvordan man skal gå videre i livet etter et stort tap. I mellomtiden, mens hun er i en sorgprosess jobber politiet i Bristol fremdeles med saken og er ute etter rettferdighet.
Hvor er det store sjokket?
Som regel liker jeg psykologiske thrillere og lest noen spennende bøker fra den sjangeren oppgjennom årene, men nå begynner det å bli en stund siden sist. Synes mange blir vel like i formelen og når en finner en formel, kommer andre forfattere med lignende formler istedet for å komme med noe nytt og overraskende. Jeg lar deg gå er en av de bedre bøkene fra den psykologiske thriller sjangeren, men det betyr ikke at denne boka havner på favorittlista av den grunn. Det skal mye mer til. Men grunnen til at jeg liker denne i motsetning fra de andre psykologiske thrillerne jeg har lest i det siste er at den har en mer nøktern fortellerstemme istedet for den hysteriske og paranoide stemmeleien som det har vært mye av i det siste. Denne psykologiske thrilleren inneholder også bedre karakterbeskrivelse og mer dybde i selve plottet. Men den manglen den har som mange andre psykologiske thrillere er at den "lover" et stort overraskelsesmoment og når den kommer, er den ikke så stor likevel, dessverre, men heller det motsatte. Man blir ikke overrasket og sjokkert som man håper når man leser en psykologisk thriller. Man hever ikke en gang et øyenbryn, og da blir det litt stusselig. Ingen dårlig bok for all del, men man skal ikke bli sittende igjen og etterlyse det store sjokket heller og lure på om det var "alt"? Var det dette jeg "ventet på?" Savner noe som sjokkerer, fillerister meg og som setter dype spor med den store avsløringen fordi det er altfor lenge siden sist.
Til tross for at "det store sjokket" ikke var noe sjokkerende i det hele tatt, er dette likevel en god bok på mange andre måter. Den er realistisk i fortellemåten, historien har en del smådrivende partier og man blir godt kjent med karakterene. Så Jeg lar deg gå er absolutt leseverdig. Men som sagt, jeg savner den store "wowfaktoren" når jeg leser en psykologisk thriller.
Bakpå:
Er det mulig å flykte fra alt og begynne på nytt?
Det verst tenkelige en mor kan oppleve: Hun slipper hånden til den fem år gamle sønnen sin - som bare vil løpe over gaten - da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Bilen kjører fra åstedet, og lokalsamfunnet i Bristol er rystet. Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan noen leve med seg selv etter å ha tatt livet av en fem år gammel gutt?
Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales. Mens hun jemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.
"Hjerteskjærende [...] Du legger ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt." Asbjørn Slettemark, Aftenpostens A - Magasin
"En fantastisk bok med en vri som slo meg rett i bakken. Jeg elsket den og ønsket at den aldri skulle ta slutt." Peter James, forfatter
Originaltittel: I Let You Go
Norsk tittel: Jeg lar deg gå
Forfatter(e): Clare Mackintosh
Sjanger: psykologisk thriller, suspense
Målgruppe: voksen
Antall sider: 384
Forlag: Sphere
Norsk forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Min utgave: 2016 (Pocket)
Lest: 01.04. - 06.04. 2016
Kilde: forhåndseksemplar
Plot:4 (Selv om sjokkfaktoren var fraværende, er det likevel andre aspekter i boka som gjør den leseverdig).
Tittel: 4 (Noe tam tittel, men forholdsvis god tittel likevel).
Omslag: 5 (Vakkert og dyster på samme tid. Det har noe sårbart over seg både når det gjelder motiv og fargekombinasjon).
Baksidetekst: 5 (Kort og grei. Det enkle kan også vekke interesse av og til).
Skrivemåte: 4 (Sårt og smådrivende her og der, men blir aldri helt dratt inn i historien på samme måte som man selv ønsker).
Favorittkarakter: Jenna. Det er henne man blir mest kjent med og man klarer ikke å la være annet enn å synes synd på henne.
Slutten: 3 ("Grei" avslutning, men samtidig forventer man noe mer).
Høydepunkt: Realistisk, sårbart og en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest i det siste, selv om det ikke ble en favoritt.
Lavpunkt: Noe treg start og ingen stor overraskelsesfaktor.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Det var et litt pussig sammentreff at din anmeldelse av boka kom akkurat nå, fordi jeg har begynte på et nytt forsøk med den i dag :) Begynte å lese på den ved påsketider, men det stoppet opp etter innledningen av historien. Så nå prøver jeg igjen, denne gang som lydbok. Så får vi se da, om jeg får lyttet den ferdig. :)
SvarSlettEr enig med deg i at man blir litt oppgitt over stadige sammenligninger med "Gone Girl" og/eller "Piken på toget" utenpå spenningsromaner.
Det var et litt pussig sammentreff at din anmeldelse av boka kom akkurat nå, fordi jeg har begynte på et nytt forsøk med den i dag :) Begynte å lese på den ved påsketider, men det stoppet opp etter innledningen av historien. Så nå prøver jeg igjen, denne gang som lydbok. Så får vi se da, om jeg får lyttet den ferdig. :)
SvarSlettEr enig med deg i at man blir litt oppgitt over stadige sammenligninger med "Gone Girl" og/eller "Piken på toget" utenpå spenningsromaner.
Morsomt sammentreff:) Jeg lete den i april så det var vel rundt påsketider jeg også leste den, tror jeg. Men har bare ikke anmeldt den før nå for ligger over etter med over 25 anmeldelser, men prøver å skrive de dagene jeg har energi og er i form til det:) Så er litt i etterskudd med alt egentlig. Godt dette ikke er en ordentlig jobb for da hadde jeg gitt meg selv sparken for lenge siden:)
SlettJa, det er kjipt at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med Gone girl og Piken på toget for synes ikke de er så "originale" som "alle" vil ha det til. Heldigvis ble ikke denne boka sammenlignet med dem på selve omslaget, men den blir det på forskjellige boksamfunn på nettet, blant annet Goodreads. Så man blir lei av å høre om de samme bøkene hele tiden. Godt at ikke bare jeg blir frustrert av de samme sammenligningene hele tiden;)
Godt at du gir denne en sjanse til for denne er en av de bedre. Spent på din mening til slutt:)