Hobbybøker

18. september 2014

Nysgjerrigper av Belinda Bauer - mørk humor, men boka levde dessverre ikke opp til forventningene

Patrick kom inn i et stort rom fullt av døde mennesker og tenkte på et kunstgalleri.
    Disseksjonssalen ved Universitetet i Cardiff var lysere, hvitere, klarere enn han noensinne hadde forestilt seg. Filmer som Flatliners og Frankenstein hadde åpenbart villedet ham. Dette minnet mer om en hangar enn om et laboratorium, hvitt og luftig med et høyt tak fullt av overlysvinduer, men ikke et eneste vindu i veggene. Det fantes ingen utsikt til trærne og det travle livet ute på Park Place, og det var så avgjort ikke noe innsyn.
Det er lett å bli misforstått ...

Etter at faren hans dør i en ulykke, blir Patrick besatt av døden og alt som har med død å gjøre. Han er ingen vanlig fyr. Han har Aspergers syndrom og forstår ikke alltid konteksten i en samtale, har noen tvangsritualer, og forholder seg ikke til mennesker like lett som andre. Han er annerledes og de andre rundt ham vet det. Moren hans forstår seg ikke på ham selv om hun prøver, men det er ikke lett etter at mannen hennes døde. Hun må ta seg av Patrick alene og hun er ikke like tålmodig og forståelsesfull som faren hans var.

Men Patrick er smart nok til å komme inn på universitetet og han tar et kurs i anatomi. Idet han skal undersøke et dødt menneske, finner han ut at det døde mennesket har blitt utsatt for mord selv om andre mener noe annet, men klarer han å overbevise dem? Eller kommer han alltid til å bli sett på som "rar"?

Belinda Bauer er ingen ukjent forfatter for meg. For noen år siden leste jeg Blacklands av henne som jeg likte meget godt. Mye bedre i forhold til denne. Synes konseptet til Nysgjerrigper virket både pirrende og kanskje lovende, men synes handlingen gikk tregt med tanke på at dette er en relativ tynn bok som består av bare 286 sider. Da forventer man at det skal skje noe og håper at handlingen er en smule intens, men det var den dessverre ikke. Selv om konseptet er spesielt, ga den meg ikke helt den store driven som jeg hadde håpet på. Følte ikke at det tok seg opp før de 80 siste sidene og da er det litt for sent. Jeg liker at boka er mørk og vittig. Patrick har noen poeng selv om han ikke alltid oppfatter konteksten i enkelte samtaler på grunn av Aspergers syndromet, men likevel synes jeg på en måte ikke at Patrick er spennende nok til å være hovedperson, selv om han er underlig og sier ting som det er. Han klarer ikke å være selve vekta for konseptet for min del. Synes han blir litt "masete", og selv om han har noen sarkastiske kommentarer (uten egentlig å mene noe med det) føler jeg at han blir for "kjedelig" til å "fortelle" denne historien. Det fenger meg ikke og boka ble derfor ikke så "lettlest" som jeg trodde, men når det er lite driv i en bok da mister man jo interessen litt underveis. Det er bare sånn det er.

Jeg liker å lese om folk som ofte blir misforståtte, har det vanskelig for å forholde seg til andre folk, og gjør det de mener er rett, men det er ikke alltid nok å lese om i en bok. Jeg synes ikke at det bare er hovedpersonen som er  kjedelig, men synes ikke konseptet var spesielt fengende heller. Selv om man vil finne ut av mysteriet og se om Patrick har rett eller ikke, var tålmodigheten nesten over før jeg kom over de siste 80 sidene. Da begynte jeg å like hovedpersonen litt bedre og hans syn på ting, men skulle ønske det skjedde litt tidligere. Jeg savnet mer fart i handlingen og selv om jeg har sansen for mørk humor, skulle jeg også ønske at boka var hakket vittigere. Innholdet blir veldig fort tungtrødd og handlingsløs.

Nysgjerrigper tilsvarte dessverre ikke tittelen for min del. Jeg ble ikke nysgjerrig nok til å lese denne korte boka i ett jafs. Hadde boka hatt mer fart ville jeg nok ikke ha brukt fire dager på å lese den ferdig. Det tok lang tid før jeg begynte å like hovedpersonen Patrick og det tok for lang tid før det skjedde noe. Spennende karakterrelasjoner som består av ganske forskjellige personer og noen vittige poeng her og der, men skulle ønske at handlingen hadde mer spenning og handlingskraft.
Bakpå:

"De døde kan ikke snakke til oss", hadde Professor Madoc sagt. Men det var ikke sant. Nummer 19, liket som 18 år gamle Patrick Fort utforsker i anatomistudiet, prøver å fortelle ham alt mulig.

Patrick har Aspergers syndrom, og allerede nok av problemer i livet sitt. Han sliter med å forstå menneskene rundt seg, og han er besatt av tanken på døden - den merkelige døren som bare åpner seg i én retning, og som faren forsvant gjennom en dag for ti år siden.
      Det er denne besettelsen som fikk ham til å velge kurs i anatomi, men nå har hans søken etter svar ført ham til et annet mysterium, kanskje et drap. Hvem er egentlig mannen som snakker til ham fra disseksjonsbenken? Og hvordan havnet han egentlig her?
       Mens en død mann litt ettter litt avslører sine skjulte sannheter for ham, oppdager Patrick hemmeligheter i sin egen families fortid. Til slutt er det bare én ting sikkert: Ingenting er hva det ser ut til å være.

"Nysgjerrigper ligger skyhøyt over mye
annet i sjangeren. Intrigen er strålende."
Aftonbladet

"Grusom, komisk, hjerteskjærende,
og totalt oppslukende."
Juryen, CWA Gold Digger Award
Original tittel: Rubbernecker
Norsk tittel: Nysgjerrigper
Forfatter(e): Belinda Bauer
Sjanger: thriller, suspense, mysterie
Målgruppe: voksen
Antall sider: 286
Forlag: Bantam Press
Norsk Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 10.09. - 14.09. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot:
4 (Sært, men det er også meningen at det skal være, men savnet den store spenningen).
Tittel:
4 (Hva skal jeg si? Man blir jo litt nysgjerrig)?;)
Omslag:
4 (Ekkelt. Man frykter jo det verste, men det er bare herlig).
Baksidetekst:
3 (Ikke så fryktelig spennende, men hvorfor ikke ta sjansen på å lese boka likevel)?
Persongalleri:
5 (De var noe for seg selv, alle sammen).
Skrivemåte:
3 (Litt tamt til å være Belinda Bauer. Syns det gikk altfor tregt med tanke på at dette var en meget kort bok).
Favorittkarakter: Politimannen som jeg ikke husker navnet på, dessverre ...
Slutten: 3 (Fort glemt).
Høydepunkt:
Da det nærmet seg slutten og Patrick kom tydligere frem i sin rolle. Jeg likte ham ikke noe særlig før jeg hadde lest over halvparten av boka.
Lavpunkt: Det tar veldig lang tid før det skjer noe. Det er de 80 siste sidene i boka som er de beste.
Terningkast: 4
Leseutfordring:
100 bøker i løpet av 2014

6 kommentarer:

  1. Denne har jeg også lest og jeg ga den bare terningkast 3 på Bokelskere. Jeg syntes det tok så lang tid før det skjedde noe. Patrick har jo sine mistanker, men han går alt for lenge rundt og bare mistenker, synes jeg :-) Så jeg er enig i din omtale :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var bare så vidt jeg ga den en firer. Så det er ikke sterk firer jeg gir, men heller en svak fordi som du sier han grubler om det samme altfor lenge og ting tar tid. Jeg ga den en firer for jeg syns noen av karakterene i boka var mer interessante enn selve konseptet, men skulle ønske jeg ble bedre kjent med enkelte karakterer for konseptet og boka var for tynt til at forfatteren kunne gi enkelte av disse interessante karakterene en voksende oppbygning. Man blir på en måte bare kjent med dem på overflaten. Jeg likte den derre politimannen så godt som har et så komisk syn på ting og skulle ønske at han hadde en større rolle i boka.

      Alt i alt var nok denne boka litt vel oppskrytt. Glad for å ha lest den, men den tilsvarte dessverre ikke forventningene. Jeg hadde forventet meg noe mer dystrere og mørkere. Trodde den skulle være litt mer grøsseraktig.

      Slett
  2. Jeg har fortsatt lyst til å lese den jeg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sett i gang:) Venter spent på din mening:)

      Slett
  3. Min bok går nå på rundgang på jobben, og alle elsker den. Det gjorde jeg også. Kanskje det er noe med at vi synes det er kjekt å lære om aspergers uten å måtte lese en fagbok?

    SvarSlett
    Svar
    1. Så morsomt. At dere lar boka gå på rundgang. Ingen dum ide for å involvere kolleger til å lese selv om det er for å bli bedre kjent med et syndrom/diagnose. Jeg syns også at diagnosen er fascinerende (andre diagnoser også) er spennende å lese om, men likevel, syns det tok lang tid før jeg syntes Patrick var interessant og at det tok for lang tid før det skjedde noe som helst, spesielt med tanke på at det var en veldig tynn bok. Da forventer man på en måte mer intensitet.

      Slett