| Alt jeg trengte var litt medgang. Sånn at jeg orka å trøkke meg videre til neste dag. Som oftest blei det til at jeg dro opp en vinflaske. Skjenka en kopp. Og begynte å slappe av etter tredje kruset. Lagsomt mista jeg piffen. Livet føltes ut som et jævla stort nederlag. |
Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.
Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.
Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populære (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.
Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.
Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!
PS: Må innrømme at jeg ble fristet til å gjenoppfriske musikken til Jokke & Valentinerne etter å ha lest boka. Det er flere år siden jeg tilfeldigvis hørte på noen låter av dem, så jeg bestemte meg for å høre på noen låter på youtube mens jeg skrev denne bokanmeldelsen. Kanskje et band jeg bør høre mer på? Med tanke på at de fleste låtene handler om negativitet, livets mørke sider og nederlag. Og jeg elsker jo negativitet og lidelse. Så, nederst i dette innlegget legger jeg til sangen: Feig. Vet ikke hvorfor jeg valgte akkurat den låta, men liker teksten og alle er vel feige på en eller annen måte uten å innrømme det og jeg liker brutal ærlighet. Virker som fronfiguren i bandet Jokke skrev mye om ærlighet og brutalitet.
| Bakpå: LYDEN AV ASFALT er en usminka oppvekstroman fra Oslo øst, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i. Skrivinga har tatt meg noen år, og jeg er svært spent på din reakson som leser. Særlig med tanke på at dette er debutboka mi. Selv om det er en roman, har jeg brukt kulisser fra mitt eget liv. I boka følger vi en guttegjeng som vokser opp Linderud på 80 - og 90 - tallet. Gutta møter utfordringer av mange slag, med byen som bare blir større og større, mobbing, dårlige lærere og familier som går i oppløsning. Særlig hovedpersonen sliter med følelsen av å se livet flyte forbi. Han finner ikke fotfeste, helt til Slegga, en kompis, inviterer ham hjem til kjellerstua si og setter på en CD han aldri har hørt maken til. I Jokke & Valentinerne finner gutta endelig noen som setter ord på meningsløsheten de ofte kjenner på. Musikken og de legendariske tegneseriene blir en viktig referanseramme til oppveksten. Derfor er jeg svært takknemlig overfor Christopher Nielsenm som både har vært med på å illustrere forsiden og som har gitt meg lov til å bruke utdrag fra Jokkes tekster i boka. 8. september 2014 ville Norges største rocker gjennom alle tider fylt femti år. Jeg håper han ville ha likt boka. |
Forfatter(e): Yngve Kveine
Sjanger: roman (oppvekstroman)
Målgruppe: ungdom, voksen
Antall sider: 319
Forlag: Tigerforlaget
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 07.09. - 10-09. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 5 (Godt og gjennomført konsept).
Tittel: 5 (Hardt og brutalt, nesten poetisk).
Omslag: 3 (Er ikke helt fan av fargekombinasjonen og er ikke helt fan av Jokke & Valentinerne selv, men skjønner greia med omslaget likevel).
Baksidetekst: 4 (Litt skeptisk med tanke på at jeg aldri har vært noen fan av Jokke & Valentinerne. Men valgte å ta sjansen likevel, og det er jeg glad for at jeg gjorde).
Persongalleri: 5 (Var ikke alle jeg hadde sansen for, men mange sterke personligheter og noen kjente jeg meg igjen i på en eller annen måte).
Skrivemåte: 5 (Litt tregt i enkelte partier og litt langdrygt for meg som aldri har vært fan av bandet, men kjente meg igjen i brutaliteten i livet. Motgang og skuffelser og spesielt tomheten til hovedpersonen som han til stadighet kjente på).
Favorittkarakter: Hovedpersonen. Kjente meg igjen i ham på mange måter. Har ikke vært i samme miljø som ham og heller ikke levd på fylla, men kjente til møtene hans angående skuffelser og motgang i livet. Hvor ødelagt man kan bli og den evige tomheten. Følelsen av aldri å strekke til.
Slutten: 5 (Tankevekkende og ærlig).
Høydepunkt: Hovedpersonens tankegang angående hans mange nederlang og hans tungsinn. Kjente igjen mye av meg selv i ham.
Lavpunkt: Litt lei av det evige maset om bandet Jokke & Valentinerne selv om det er hele konseptet angående boka, en hyllest til det bandet, men selv hadde jeg ingen forhold til det bandet. Syntes alt det andre og karakterenes håndtering av forskjellige livsforandringer var mer interessant. Om det å komme seg videre i livet og hvordan de håndterte livets utfordringer.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
Jeg vet ikke helt hvorfor for jeg er en av de som er fan av Jokkes musikk. Men jeg har ikke lyst til å lese denne boka.
SvarSlettMen du, skriver du noe selv?
Jeg var aldri fan av bandet, bare kjente til dem og noen låter av dem og det forbauset meg at jeg ville like boka så godt likevel.
SlettMen har man ikke lyst til å lese en bok så er det jo et ærlig valg.
Jeg har skrevet litt selv. Mest rablerier som jeg kaller det. Har skrevet noen korte historier opp gjennom åra og noen dikt av og til når tankene har vært skikkelig mørke haha, men aldri tatt min egen skriving noe seriøst. Hvordan det?
Jeg er bare j... nysgjerrig! Det synes jo at du liker å formidle og da er det noen ganger kort vei til å skrive selv.
SlettNår boka først dukket opp på bloggene ble jeg nysgjerrig, men så ble det for mye fokus og interessen min døde. Men jeg er fortsatt nysgjerrig på hva som er lyden av asfalt? Hvordan låter asfalt?
Hehe, takk for det. Kanskje jeg skal publisere noen av diktene/korte fortellingene mine på bloggen etter hvert hvis jeg finner dem et sted. Selv blir jeg bare flau av det jeg skriver, og rister bare på hodet:)
SlettOg det rare med meg er at jeg foretrekker og liker å formidle ting skriftlig fremfor muntlig. Syns jeg behersker skriving bedre enn snakking. Ikke at jeg stammer osv (bare når jeg er litt nervøs og ordene hoper seg i op), men liker vel ikke blikkontakt. At noen ser på meg og hører på hva jeg har å si. Derfor har jeg alltid hatt lyst til å formidle ting, skriftlig. Ja, jeg er litt sær og jeg vet det godt:)
Jeg var ikke særlig nysgjerrig på boka da jeg fikk den og da andre skrev om den, derfor er jeg så overrasket over at jeg likte den godt. Men det lønner seg vel med lave forventninger?
Hvordan asfalt låter er et godt spørsmål! Min teori er at asfalt er hard, og hul. Og slik kan vel mennesker også være. Vi kan være harde. Livet kan være hardt og det samme som livet kan det også være hult. Ting kan gjøre vondt og lyden av å falle på asfalt og smerten kan gjøre vondt og kan høres med et dunk? Lyden av asfalt har vel med brutalitet å gjøre? Aner egentlig ikke hva jeg snakker om, men dette er min teori haha:) Forbinder asfalt med smerte. Ikke spør meg hvorfor.
Moro! Jeg har tenkt mer på asfalt de siste timene enn de 46 åra fram til nå :) Fine innspill fra Rufsetufsa og Birthe. Takk!
SlettHehe, ingen årsak. Det er jo morsomt med sånn type filosofering;) Jeg har aldri skjenket en tanke på asfalt før nå, bortsett fra når det er glattis, om når det er på tide å ha på seg broddene:) Men ellers tenker jeg sjeldent på vei/asfalt generelt. Men det er utrolig hva bøker kan få oss til å gjøre:)
SlettDenne boken dumpet også ned i min postkasse og jeg hadde sett den på blogger uten å registrere den noe videre. I bokhyllen er den ikke en gang satt sammen i den alfabetiske orden, men ligger oppå andre bøker sammen med flere. Så langt har jeg kommet. Altså ingensteds. Uansett, jeg leste de forrige kommentarene og må bare si at asfalt lyder forskjellig. Det avhenger av om den er ny, gammel, lappete og så har været mye å si og ikke minst farten. Da tenker jeg også på nyansene lyden gir om det er bil eller sykkel, gåing eller løping :)
SvarSlettSå langt har jeg ikke lest anmeldelsen din, men registrerer at du liker boken :)
Takk for at du leste anmeldelsen min, hihi;-)
SlettInteressant teori du har av tittelen. Og asfalt låter som i din teori som en utdypning fra meg, at det er lyden av reisende mennesker. Mennesker som skal et sted. Og noen asfalt er ruglete, har sprekker og rister. Lyden av asfalt kan gi fra seg skranglelyd, spesielt om man sitter i bil:) Den hjelper å lage lyd i bilen hvis man har løse ting:)