| Han svelget pillene sine og åpnet døren så hunden kunne ta seg en tur ut på egen hånd. Og det slo ham at han måtte ha gjort det samme den kvelden da Svanberg ble drept. Uten å hverken se eller høre. |
Er det lurt å grave i fortiden til våre nærmeste?En tidligere skihelt har blitt en gammel mann med årene. Han bor et tykke unna folk og blir betraktet som en enstøing. En såkalt lokal raring. En dag blir han funnet drept med en øks på sin egen eiendom. Det har nemlig godt rykter om at han har mye penger gjemt et sted hjemme hos seg. Men er det sant eller var det bare et rykte? En kvinne (Katrine) får sparken som journalist og drar hjem til moren sin. Moren hennes har nylig kommet inn på sykehjem. I den tomme leiligheten til moren hennes finner Katrine noen papirer som tyder på at noen har tilbudt moren hennes en sum på et hus som Katrine ikke har hørt noe om, som tydeligvis var morens barndomshjem, som ligger i et sted kalt Tornedalen. Mens Katrine gjør sine undersøkelser, må hun reise til et land der nesten ingen behersker engelsk for å finne ut mer om hennes egen mor som hun trodde at hun kjente. Hva binder alt dette sammen og er det en felles tråd i dette i det hele tatt?
Nå er det lenge siden jeg har lest svensk krim. Gjorde det mye før i tiden, men av og til trenger man pause av alt. Og svensk krim er slett ikke det verste jeg leser. Håkan Nesser er en av mine svenske krimfavoritter, og må nok ærlig innrømme at navnet Tove Alsterdal har gått meg hus forbi av en eller annen grunn med tanke på at jeg er ganske oppdatert på forfatternavn innen krim og spenning - sjangeren. Samtidig så nøler jeg ikke med å utforske "ukjente" forfatterskap heller. Det er viktig for meg å utvide horisonten og jeg krever variasjon i lesestoffet. Å lese bøker av forfattere jeg ikke har lest noe av før er alltid en skrekkblandet fryd.
Bøker som En stille grav er litt vanskelig å forklare uten at det blir rotete. For her er det flere tråder som er snurret sammen til en eneste stor ball og som på en eller annen måte skal bli nøstet fra hverandre i tur og orden. Det er snakk om parallele historier som hører sammen på en eller annen måte og det er ikke greit å skrive om slike bøker bestandig uten å røpe for mye.
Uansett, det er ingen tvil om at Tove Alsterdal skriver godt. Måten hun beskriver vinteren på, den bitre kulden er til å ta og føle på. Og hun skriver troverdige karakterer, men skulle ønske jeg fikk vite litt mer om hvordan de ser ut, tydeliggjør visjonen av dem og jeg savnet litt mer av fortiden til selveste hovedpersonen, Katrine. Det meste var jo om fortiden til moren, som var hovedfokuset i boka, men jeg er litt avhengig av å bli kjent med så og si hele persongalleriet også. Få et slags helhetsinntrykk av dem. Det var et lite savn.
En stille grav er en troverdig krimbok med familiehemmeligheter og intriger som har vart i over lengre tid. I enkelte deler er det spennende, men det er ingen heseblesende spenningsroman. Til tider føltes det ut som om sidene var sølt med lynlim. Sidene gikk ikke av seg selv og boka ble dessverre ikke slukt med et jafs av denne leseren. Denne typen krim ble litt for hverdagslig og langdryg for min del. Den var visst ikke mørk, morbid og bestialsk nok for meg. Alt i alt, grei bok å lese i kjedelige stunder, men ikke noe særlig mer enn det. Ingen minnerik leseopplevelse for meg, dessverre.
|
Bakpå:
”Alsterdals iherdige research har sammen med hennes sterke
språk skapt en bok som vakkert svever over historien, inn i mennesker og
samfunn. Elegant og meget leseverdig spenning.”
***** ALT OR DAMENE
”Tove Alsterdal har skrevet en strålende krimintrige […] om
en kvinne som forsøker å finne sin families historie i et virvar av løgner og
hjelpeløs idealisme.”
DAGENS NYHETER
”Karakterene er fascinerende og leseropplevelsen er spennende
så det holder. En virkelig god bok.”
KJELL OLA DAHL
Lars – Erkki Svanberg, en gang Sveriges raskeste skiløper,
slås i hjel med sin egen øks å¨gården Rauhala hjemme i Tornedalen lengs i nord
i Svergie. I en oppgang i Sankt Petersburg skyter en russisk gangsterleder sin
nærmeste venn, og flykter mot grensen.
Katrine, som nylig
har fått sparken som journalist i Sveriges Radio, oppdager at moren ikke er det
mennesket hun trodde hun var. I byen Kivikangas finner hun kunnskap som er
blitt skjult i flere generasjoner.
Mens vinteren sakte, men sikkert gir slipp på sitt jerngrep
i Nordkalotten, trekkes deres historier stadig nærmere hverandre, helt til alt
til slutt møtes i det iskalde hovedhuset i Rauhala – et navn som betyr
stillheten, roen.
En stille grav er en storslått og svart slektskrønike som
strekker seg over nesten hele 1900 – tallet, fra Tornedalen og vestover, inn i
det myteomspunne Karelen og det falnet Sovjet-imperiet. Den skildrer menneskets
lengsel etter et liv som er verdt å leve.
|
Norsk tittel: En stille grav
Forfatter(e): Tove Alsterdal
Sjanger: krim, spenning, thriller
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 419
Forlag: Lind & Co
Norsk Forlag: Kagge Forlag
Utgitt: 2012
Min utgave: 2013 (Pocket)
Lest: 29.08. - 13.09. 2013
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 4 (Realistisk og gjennomtenkt).
Tittel: 3 (Kanskje litt småtypisk krimtittel)?
Omslag: 3 (Forteller litt diffuset hva boka handler om, men litt kjedelig motiv).
Baksidetekst: 4 (Virker jo litt småspennende, så kanskje det er noe for meg)?
Persongalleri: 3 (Fikk ikke helt tak på noen av karakterene, følte jeg. Følte ingen "connection" med noen og brydde meg på en måte ikke noe om dem. Da blir det litt kjedelig å lese i lengden for min del).
Skrivemåte: 4 (Gode beskrivelser angående miljø, men savnet mer driv i handlingen. Savnet også litt mer liv i persongalleriet).
Favorittkarakter: Ingen, dessverre. Det var ingen som skilte seg speiselt ut, ikke en gang hovedpersonen.
Slutten: 3 (Ikke noe særlig overraskende og fort glemt).
Høydepunkt: Når Katrine graver i fortiden til moren.
Lavpunkt: For få spenningskurver. Jeg liker visst mer hardbarket og bestialsk krim enn dette.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar