Helen sendte avgårde svarbrevet allerede neste morgen, og enda hun så klart visste bedre, begynte hun få dager senere å få hjertebank hver gang hun så postbudet utenfor huset. |
Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.
Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.
For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.
Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.
Bakpå:
En
fargesprakende familiesaga
fra New
Zealand
London
1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående
familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det
overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å
reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare
brevvekslet med, griper hun sjansen.
Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren Gwyneria Silkham brukt som
innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne,
vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men
Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra
sosietetslivet i Wales.
På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner,
til tross for klasseforskjellen. Tilværelsen – og ektemennene –
på New Zealand viser seg for å bli helt annerledes enn de hadde
forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det
livet de hadde håpet på.
En fengslende historie om kjærlighet, og hat, tillit og fiendskap,
og to familier som er uløselig knyttet sammen.
|
Norsk tittel: Den lange, hvite skyens land
Forfatter(e): Sarah Lark
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 718
Forlag: usikker ...
Norsk Forlag: Bazar
Utgitt: 2007
Min utgave: 2014 (pocket)
Lest: 11.06. - 22. 06. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Mange gjentagelser og lite handling generelt).
Tittel: 5 (Vakkert, nesten litt poetisk).
Omslag: 5 (Pent. Jeg får på en måte lyst til å gå inn i bildet).
Baksidetekst: 4 (Usikker på om det er noe for meg, men blir litt interessert likevel).
Persongalleri: 5 (Mange spennende karakterer).
Skrivemåte: 3 (Altfor damete).
Favorittkarakter: Mange sterke karakterer, men ingen ble favoritt for meg.
Slutten: 3 (Forutsigbart og ikke noe å fordøye etterpå).
Høydepunkt: Sterke og fascinerende karakterer.
Lavpunkt: Lite handling, mye gjentagelser og for meg ble boka litt for kjedelig med all den forutsigbarheten).
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
He, he :-) Jeg har lurt på om jeg skulle ta fatt på denne boken, men det har stadig kommet andre bøker i veien. Jeg elsket din omtale av den og lo av " mye drama, hysteri " biten :-) Ønsker deg en fin dag!
SvarSlettDu går ikke glipp av noe, så ikke få dårlig samvittighet. Så om det kommer andre bøker i veien så er det vel en god grunn til det:)
SlettTakk for fin tilbakemelding og ja, boka besto mye av mye drama, hysteri, rettelse: den består bare av det:)
Og god dag til deg også:)
Ser vi er litt uenige her. Selv likte jeg denne boken ekstremt godt, og ja den ble blant mine nye favoritter. Tror jeg må like litt damete språk jeg da... haha, og ellers er jeg jo glad i å lese om drama, konflikter og sjalusi ;)
SvarSlettMen vi er enige om persongalleriet- det var supert!
- Siri
Jeg husker at jeg leste på bloggen din at du ga den en toppkarakter og at du leste den ferdig på kun få dager.
SlettJeg ville så gjerne like boka, men fikk det ikke helt til, og ulike meninger om en bok syns jeg er bare spennende. Og man kan da ikke være enig i alt:)
Godt vi er enig om persongalleriet:) Her var karakterene sterkere enn selve historien. Mange av de var både spennende og fascinerende å lese om, så det var vel det som dro meg gjennom boka, men handlingen ble dessverre ikke like fengende. Men, men, godt å vite at du og flere likte den bedre enn det jeg gjorde:)
Denne vant jeg på bazras facebokside og vi har valgt den til sommerbok i lesesirkelen. Jeg er spent på om jeg vil mene det samme som deg angående at en er for damete.. Hva du nå legger i damete.. siden du sier at skrivestilen er damete.. Hvis det betyr veldig mye ord og utbroderinger, så går også jeg lei..Det blir spennende..;)
SvarSlettDet jeg mener med damete er at det blir litt vel mye kvinnesnakk, personene er for hysteriske/naive, og mesteparten av boka handler om kjærlighet og sjalusi. Og at det blir lagt ned veldig mye ord mer enn nødvendig. Mange forklaringer og fjåseri enn handling. Det er det jeg mener med damete. Skulle ha ordlagt meg bedre angående det i anmeldelsen, så beklager det:)
SlettEr spent på din mening om boka når du har lest den:)
Tror jeg skjønner hva du mener… det syne sjeg selv er masete… så ja, jeg er spent, men hvis historien er fengende, så kan jeg se gjennom fingrene med noen (noen) svakheter…
SlettAv og til klarer jeg ikke helt å beksrive ting på en enkel måte. Er vel et komplisert menneske:) Men glad du sånn cirka forstår hva jeg mener. Ikke alt er like lett å forklare bestandig:)
SlettHåper du er flinkere til å se gjennom/forbi bokas svakheter enn meg:)