Grotten åpner seg igjen.
Elin gisper.
Øyne, som stirrer ut av mørket.
Blikk som nagles til hennes.
En død som ikke var gjest
Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?
Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.
Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.
Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.
Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.
(Bakpå):
"Den siste boka til Sara Pearse er en bladvender.
Fortiden ligger ikke lenge begravd (...), og som kommer opp til overflaten, er både
sjokkerende og skremmende."
Nita Prose, forfatter av
Sunday Times bestselgeren Stuepiken
En vennegjeng gleder seg stort til å tilbringe noen
dager sammen på et flott hotell på en idyllisk øy ved
kysten av Devon. Hotellet er sted for avslapning
og velvære, men tidligere var det et åsted
for en seriemorder. Det sies at det hviler
en forbannelse over stedet.
En morgen blir en kvinne funnet død nedenfor yogateltet.
Det ser ut som hun har falt utenfor klippekanten.
Politietterforsker Elin Warner blir satt på saken.
Dete viser seg at kvinnen ikke var en gjest ved hotellet,
hun skulle egentlig ha vært et annet sted. Jo mer Elin
graver i saken, desto flere hemmeligheter blir avslørt.
Snart mister flere personer livet.
Er øya virkelig hjemsøkt?
Er den gamle historien om seriemorderen sann?
Originaltittel: The Retreat
Norsk tittel: Øya
Forfatter(e): Sarah Pearse
Sjanger: Krim, mysterie
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 359
Forlag: Pamela Dorman Books
Norsk forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Min utgave: 2023 (Innbundet)
Lest: 18.08. - 03.09. 2023
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 3 Småspennende partier, men det blir aldri uhyggelig eller helt oppslukende.
Tittel: 3 Ikke akkurat det som gjorde meg nysgjerrig på boka. Liker originaltittelen bedre.
Omslag: 3 Originale og det norske coveret er ganske like, men foretrekker originalen da den har litt mer stil.
Baksidetekst: 4 Fristende, og handlingen har en del elementer jeg liker å lese om. Sarah Pearse er stavet feil på baksiden.
Skrivemåte: 3 Det blir veldig tamt og finpolert. Språket blir for stivt til at det blir spennende eller medrivende.
Favorittkarakter: Ingen som ble noen favoritt.
Persongalleri: 2 Kanskje det svakeste. Man blir ikke godt nok kjent med karakterene. Ikke fordi det er mange, fordi jeg foretrekker et stort persongalleri, men de fleste blir overflatiske. Dessverre.
Slutten: 2 Det mest skuffende og for lett å gjette seg frrem til hvordan det ville ende.
Høydepunkt: Lovende konsept, mørk fortid og isolert, lukket mysterium. Jeg går ikke lei av det.
Lavpunkt: Settingen og handling blir noe likt til hennes forrige bok, og slutten som ble for lett å gjette seg frem til, og smådum.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2023
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar