Det var en av de dagene. Det var en stund siden sist. Ikke siden lenge før jul. Celeste var tørr i munnen og taus. Det dunket litt i hodet. Hun fulgte etter guttene og Perry gjennom skolegården med forsiktige skritt, helt stiv i kroppen, som om hun var et høyt, skjørt glass som holdt på å skvulpe over.
Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.
Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?
Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?
Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.
Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.
Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.
Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.
Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.
Bakpå:
Forfatteren bak bestselgeren Ektemannens hemmelighet er ute med en ny oppslukende roman om hemmeligheter og skandaler.
VED FØRSDTE BLIKK FREMSTÅR DEN PRYDELIGE VILLAFORSTANDEN SOM EN SNOBBETE OG SØVNIG IDYLL. MEN UNDER OVERFLATEN KOKER DET ...
Madeline og Celeste er naboer og bestevenner. Madeline er en dame som aldri går stille i dørene, som husker alt og aldri tilgir. Celeste er så pen at folk stopper opp og stirrer når hun nærmer seg, men virker merkelig nervøs og usikker. Er det noe de skjuler?
Når den unge alenemammaen Jane flytter til forstaden med sin fem år gamle sønn, møtes hun av kjølige blikk fra de andre mødrene. Men Madeline og Celeste tar Jane under sine vinger - uten å røpe sine hemmeligheter.
Så blir barna til de tre kvinnene involvert i en episode som først virker harmløs, men som raskt kommer ut av kontroll: Tisking og hvisking i skolegården blir til ondsinnede rykter blant de voksne. Til slutt er det ingen som kan skille løgn fra virkelighet ...
ET MORD? EN ULYKKE? ELLER BARE FORELDRE SOM IKKE KAN OPPFØRE SEG ...
Store hvite løgner er en roman du vil kjenne deg igjen i, full av varme og humor. Men det er også en roman som tar for seg det mørke i livet - gråsonene og de farlige løgnene vi forteller oss selv.
Originaltittel: Big Little Lies
Norsk tittel: Store hvite løgner
Forfatter(e): Liane Moriarty
Sjanger: roman, mysterie, chick-lit
Målgruppe: voksen
Antall sider: 568
Forlag: Berkley
Norsk forlag: Panta
Utgitt: 2014
Min utgave: 2016 (Pocket)
Lest: 20.04. - 05.05. 2017
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 3 Det er spennende i noen punkter, men det blir vel enkelt og det føles ut som noe lite ble til noe stort. Stor overdrivelse.
Tittel: 5 Passer godt til innholdet. Alle lyver innimellom, noen mer enn andre.
Omslag: 2 Foretrekker originalcoveret. Det er mye finere og sprekere. Liker ikke omslag med skuespillere på. Skjønner jo hvorfor med tanke på at det er blitt en Tv-serie, men hadde foretrukket originalomslaget. Dette omslaget er litt rotete.
Baksidetekst: 3 Litt for lang og avslørende.
Skrivemåte: 2 Fortellermåten til forfatteren blir vel pertentlig, og hun bruker altfor mange klammer som egentlig ikke er nødvendig å ha med.
Favorittkarakter: Jane. Hun er den mest normale av dem og liker hennes væremåte.
Slutten: 2 Veldig skuffende. Man tror det verste, men sitter igjen med spørsmålet: Var det alt? Det er mer tragikomisk enn sjokkerende.
Høydepunkt: Lettlest, forfatteren beskriver karakterene veldig godt. Hun får frem deres gode og mindre gode sider på en ypperlig måte. Man blir kjent med dem og man får et godt innblikk til hva slags personer de er.
Lavpunkt: Det blir mer komisk enn spennende.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2017
Det er alltid fint å høre om ulike bøker, slik som denne, men jeg kommer nok ikke til å lese den med det første. Jeg er ikke særlig begeistret for sjangeren jeg heller. Synes det er bra at du ikke avsier en forfatter kun på bakgrunn av én bok :)
SvarSlettJeg liker å lese så variert som mulig selv om horror er min greie. Men prøver å smette inn andre bøker også. :) Har ikke noe i mot chick-lit/damelitteratur da jeg leser en del av det selv, men det er ingen favorittsjanger, dessverre. Denne boka ble bare for mye av det gode og mer komisk enn spennende. :)
SlettSynes det er greit å gi forfattere mer enn en sjanse. For synes det ikke er rettferdig å dømme et forfatterskap ut i fra bare en bok. Når man har lest to-tre bøker av en forfatter har man litt mer grunnlag i å bestemme seg om forfatterskapet er noe for en eller ikke. Synes det er en fair deal. ;)