Jeg kan se i mørket av Karin Fossum - "godt inntrykk" i et plaget sinn

Jeg snudde og gikk inn i huset igjen, ble stående ved vinduet og stirre ut. En bil gled sakte forbi med tente lykter. Jeg fulgte kjeglene av lys gjennom mørket, og jeg tok det som et tegn. At noen holdt meg under oppsikt. Jeg la panna inn mot ruta. Dette er galskap, hvisket jeg ut i mørket, alt på denne jorda, alt vi mennesker gjør mot hverandre. Den fromme vil også gå under, og vi får ingen lønn i himmelen, så hva skal vi anstrenge oss for?

 Ikke alle er til å stole på ...

Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.

Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.

Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.

Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.

Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.

Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!

Bakpå: ”Jeg leser Fossums bok som et forsvar på for fellesskapet, et forsvar for et samfunn der vi ser og vil ta vare på hverandre. Men Fossum minner oss om at også ondskapen er en del av vår verden. Og at også det mest forkvaklede mennesket er et menneske.” Anne Cathrine Straume, NRK ”La det straks være sagt at dette også er blitt et sobert stykke kriminallitteratur der spenningen ligger og dirrer like under overflaten. Ikke et stykke konvensjonell spenningslitteratur som fyller formelen. Men en historie som driver leseren fram i kraft av intensitet og suveren språkbeherskelse.” Turid Larsen, Dagsavisen ”Fossums setninger er glassklare og levende, de er rensket for overflødigheter, og i denne romanen bærer de i seg en rytme som oppleves optimalt avstemt til innholdet.” Torbjørn Lysebo Ekelund, Dagbladet ”Karin Fossum holder den dybdepsykologiske fanen høyt hevet i den altfor DNA – profil – opptatte norske krimleiren, og ære være henne for det.” Pål Gerhard Olsen, Aftenposten Den ensomme Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasientene i håret og heller medisinen deres i do; han er ”sykepleieren fra helvete”. Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer.

Originaltittel: Jeg kan se i mørket
Forfatter(e): Karin Fossum
Sjanger: krim, psykologisk drama
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 223
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2011
Min utgave: 2011 (Innbundet)
Lest: 11.07. - 17.07. 2013
Kilde: Kjøpt
Plot: 5 (Smart og interessant, men jeg savner etterforskeren Konrad Sejer. Fossum bøker er ikke det samme uten ham).
Tittel: 5 (Jeg liker tittelen uten at jeg vet helt hvorfor).
Omslag: 5 (Vakkert og har mye atmosfære. Jeg har nesten lyst til å sette meg på den benken og lese i en bok selv i skumringen).
Baksidetekst: 4 (Irriterende mye rosende sitater istedet for kun baksidetekst. Baksideteksten er bare på et lite avsnitt som avslører litt vel mye, syns jeg).
Persongalleri: 4 (Mange interessante karakterer, men boka er for tynn til at jeg kan virkelig sette meg i dybden i dem).
Skrivemåte: 4 (Småspennende, men samtidig vet jeg at Karin Fossum kan å skrive mye bedre enn dette. Det blir litt tynt).
Favorittkarakter: Riktor, selv om han er til tider ondskapsfull og meget sær. Men han var mest spennende å lese om.
Slutten: 4 (Ikke noe minnerikt, men greit nok).
Høydepunkt: Riktors tankegang og væremåte.
Lavpunkt: Det er ikke bare det at selve boka er tynn, men syns også historien er litt tynt skrevet. Savner enda mer dybde og mer grep om karakterene.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2013 

---

Boktrailer

---